Fra sjøsettingen i Tyskland i 1914. Kapasisteten var 268 personer; 200 elever, pluss mannskap.

Krigsskadeerstatning til England
Etter at Tyskland tapte 1. verdenskrig, ble landet dømt til å betale enorme beløp i krigserstatninger til seierherrene. I juli 1920, to år etter at krigen var over, ble det tyske skoleskipet fraktet til Newcastle som krigserstatning til britene. I England ble skipet liggende i uvirksomt i opplag, frem til hun ble «oppdaget» av mannen som skulle gi skipet sitt norske navn.

Reddet av Kristofer Lehmkuhl
Grossherzog Friedrich August sin fremtid var høyst uviss da Kristofer Lehmkuhl, tidligere statsråd og nå direktør i Det Bergenske Dampskibsselskab, tilfeldigvis la merke til det forsømte skipet som lå fortøyd i elven Tyne i Newcastle. Lehmkuhl ble svært begeistret for det hypermoderne skoleskipet. Han mente at skuten passet perfekt til å lære opp de kommende generasjoner av norske sjømenn!

I 1921 ble det inngått en kjøpsavtale mellom Det Bergenske Dampskibsselskab og den britiske staten, som hadde overtatt skipet fra tyskerne. «Storhertugen» var på vei til Norge!

Kristofer Diedrich Lehmkuhl fikk Statsraad Lehmkuhl til Norge og som takk ble skipet oppkalt etter ham.

Drakamp i Bergen
Grossherzog Friedrich August ankom byen 15. mai 1921 og la til ankers ved Sandviksflaket, etter å ha blitt slept hele veien fra Newcastle. Men det viste seg at det ikke var helt enkelt å få satt det store skipet ut i drift. Det tok to år og mange drakamper før Bergens Rederiforening tok det avgjørende initiativet og utrustet et fem måneders prøvetokt med 200 elever. Toktet ble en stor suksess, og kort tid etter overtok Bergens Rederiforening og Norsk Rederforbund skipet.

Grossherzog Friedrich August ble overført til norsk flagg under navnet Statsraad Lehmkuhl i 1923.

Elevkull i 1928. Guttene med hvite uniformer er bysselærlinger.

Utdanningsfartøy for førstereisgutter
Skoleskipene i Norge ble innarbeidet som gode utdanningssteder for førstereisgutter. Til sjøs fikk elevene innføring i grunnleggende sjømannsskap og instruksjon i blant annet matrosarbeid, seilsying, styre etter kompass, sette logg, trimme lanternene, skalke luker og følge styringsreglene. «Statsraaden» viste seg som en stødig, sjødyktig og robust skute og seilte på mange tokt, frem til verden igjen var i krig.

Tungt arbeid for førstereisguttene: Her brases rærene manuelt.

Nazistene okkuperer
Statsraad Lehmkuhl lå ankret opp ved Marineholmen da tyske soldater inntok Bergen om morgenen 9. april 1940. De neste årene ble katastrofale for skoleskipet. Tyskerne beslagla skipet, gav det navnet «Westwärts» og tok seg til rette om bord. Skroget ble malt svart og vedlikehold av rigg og maskineri ble totalt forsømt.

Nazistene brukte Statraraad Lehmkuhl som losjiskip og gav det navnet «Westwärts».

Dugnadsånd og nytt tokt
Nazistene etterlot Statrsraad Lehmkuhl i en sørgelig forfatning. Skroget hadde rustrender og riggen var vandalisert. Dekkene var revet opp, karthuset var delvis ødelagt, og nye dekkshus av stål var reist. Maskinen var fullstendig tilrustet og det elektriske anlegget var defekt.

Det ble straks satt i gang reparasjoner og opprydning, og til tross for tidens generelle mangel på utstyr var Statsraad Lehmkuhl klar for en nytt tokt allerede i mai 1946.

Amerikatokt og store elevkull
Men de første årene etter 2. verdenskrig dalte interessen fra førstereisguttene. Den norske handelsflåten hadde stort behov for sjøfolk, og det var lett å få hyre for alle som var fylt 15 år, selv om en manglet opplæring.

Under innseiling for motor til New York, trolig i 1956.

I 1952 kom vendepunktet da Statsraad Lehmkuhl satte seil for sitt første Amerikatokt. De neste årene gjennomførte hun til sammen fem vellykkede tokt over Atlanterhavet til byer som New York, Baltimore, Philadephia og Boston med norske elevkull.

Etter «Amerikatoktene» gikk Statsraad Lehmkuhl inn i en travel periode med opptil 600 elever årlig. I 1960 vant hun sin første internasjonale skoleskipsregatta og hjemkomsten ble en folkefest med tusenvis av fremmøtte på kaien i Bergen.

«Halve byen» var på beina da «Statsraaden» la til ved Festningskaien 29. juli etter sin store regattaseier i 1960.

Endringstid
Fra regattaseier og rekordstore kull mistet Statsraad Lehmkuhl gradvis sin medbør. Niårig skolegang gav flere utdanningsmuligheter og samtidig sank etterspørselen etter norske sjøfolk i utenriksfart. Skipet trengte betydelige påkostninger, og kombinert med lave elevkull var «Statsraaden» nå i dyp krise.

Til salgs
I 1966 ble det konkludert med at skoleskipet i sin tradisjonelle form hadde utspilt i sin rolle. Statsraad Lehmkuhl ble lagt ut for salg og det kom inn bud fra både USA, Australia, Sverige og Tyskland.

Reddet av Reksten
Beslutningen om salget ble forsøkt hemmeligholdt, men ryktene begynte snart å svirre. Bergenserne raste over at byens maritime stolthet skulle selges til utlandet, og en en av de som engasjerte seg mest var Gunnar K. Lien, skipslege på Statsraad Lehmkuhl. Han oppsøkte rederen Hilmar Reksten, i håp om at noe kunne gjøres. Reksten, som på den tiden var en av verdens største tankredere, kjente godt til skoleskipet. Han kjøpte Statsraad Lehmkuhl for 1,5 millioner kroner og forhindret med det at «Statsraaden» forsvant til utlandet.

Skipsreder Hilmar Reksten reddet Statsraad Lehmkuhl fra å bli solgt til utlandet.

Rekstens fall og nytt tilbud fra Tyskland
Reksten eide og driftet skipet for egen regning, og de fem første årene var skipet i drift, delvis fortsatt som skoleskip, dels utleid for tokt til nye himmelstrøk. Hun deltok i internasjonale regattaer, men hadde også lengre opphold ved kai.

Men problemene tårnet seg opp for shippingindustrien og reder Reksten. Da tankmarkedet brøt fullstendig sammen på midten av 1970-tallet gikk Hilmar Reksten konkurs og Statsraad Lehmkuhl ble en del av konkursboet.

Etter kort tid kom det igjen inn bud på skipet: I Tyskland var det satt i gang en stor pengeinnsamling for å kjøpe skipet tilbake og igjen få henne under tysk flagg.

Venneforeningen ser dagens lys
Trusselen om et mulig salg til Tyskland skapte igjen et sterkt engasjement i byens befolkning og i 1976 ble det opprettet en støtteforening: Statsraad Lehmkuhls Venner. De satte i gang en voldsom mobilisering og i løpet av noen måneder talte Venneforeningen femten tusen medlemmer.

Statraad Lehmkuhl blir en stiftelse
Hilmar Reksten sa seg villig til å overdra skoleskipet til en selveiende stiftelse, og 22. mai 1978 ble Stiftelsen Seilskipet Statsraad Lehmkuhl formelt opprettet. Stiftelsen overtok skipet og med det var Statsraad Lehmkuhl reddet igjen!

Møysommelig oppgradering
Skoleskipet hadde da ligget stille i fem år og hadde et stekt behov å rustes opp; etterslepet på vedlikehold var stort. Det ble starten på en møysommelig prosess for å få Statsraad Lehmkuhl brakt tilbake til sjødyktighet. Et av de viktigste tiltakene var utskiftningen av skipets hovedmotor i 1981.

Under seil etter ti år
Det tok nesten 10 år før Statsraad Lehmkuhl igjen var under seil som skoleskip. I 1987 tilbakela hun 10.000 sjømil, viste seg fram i havner i Østersjøen, England og Norge.

Seiltokt fra jubileumsåret 1989, da feiret skipet sin 75-årsdag.

Bunnskrapt kasse
Men stiftelsen var fortsatt avhengig av frivillighet og donasjoner utenfra, og skoleskipet lå uvirksom til kai store deler av året. Gjelden var stor og kassen var bunnskrapt.

Det store løftet
En ny fase begynte fra begynnelsen av 90-tallet. Skipet var oppgradert og ført tilbake under seil, men samtidig var stiftelsen nærmest konkurs. Med Per Langhelle som daglig leder fikk stiftelsen den rette leder til rett tid. I løpet av 90-tallet ble driften snudd fra underskudd til overskudd, gjelden sanert og tilliten og entusiasmen gjenopprettet i en profesjonalisert organisasjon.

80 millioner kroner ble skaffet til veie til et langsiktig oppgraderingsprogram som gav skipet en ny blomstringsperiode. Igjen fremsto Statsraad Lehmkuhl som en fantastisk representant for byen og dens maritime tradisjoner.

En medseiler står til rors i 1994. Fortsatt er rorvakten en av de mest populære oppgavene om bord.

Sjøkrigsskolen mønster på
I 2002 startet samarbeidet med Sjøkrigsskolen, som begynte å bruke Statsraad Lehmkuhl til lengre, årlige treningstokt. Hvert år tilbringer førsteårskadettene ved Sjøkrigsskolen to til tre måneder om bord på Statsraad Lehmkuhl som en del av lederutdanningen.

Avtalen med Sjøkrigsskolen markerte samtidig et viktig vendepunkt i Statsraad Lehmkuhls nyere historie. De lange vintertoktene gjorde det mulig å gå fra sesongdrift til helårsdrift og ga grunnlag for mer langsiktig planlegging og en mer profesjonell og bærekraftig drift.

Senere har også den nederlandske marinen inngått et fast samarbeid med Statsraad Lehmkuhl, og hvert år seiler nederlandske kadetter med skipet som en del av utdanningen.

Sjøkrigsskolen sine kadetter avslutter sine årlige vintertokt med å synge sjanti fra mastene ved innseilingen til Bergen.

One Ocean Expedition 2021–2023
Et nytt kapittel i Statsraad Lehmkuhls historie startet med One Ocean Expedition. Som offisiell ambassadør for FNs havforskningstiår la skipet i 2021 ut på sin første jordomseiling.

Statsraad Lehmkuhl i Karibia under den første One Ocean Expedition 2021-2022. Foto: Isak Okkenhaug.

Utstyrt med moderne vitenskapelig utstyr fungerte Statsraad Lehmkuhl både som seilende universitet, forskningsplattform og skoleskip. Forskere, studenter, elever, beslutningstakere og andre deltakere mønstret på underveis, mens det ble samlet inn data fra havområdene skipet seilte gjennom. Målet med One Ocean Expedition er å skape oppmerksomhet og dele kunnskap om havets avgjørende rolle for en bærekraftig fremtid i et internasjonalt perspektiv.

Seilingsrute One Ocean Expedition 2021-2023

Historisk verftsopphold i 2024
I 2024 gjennomgikk Statsraad Lehmkuhl et syv måneder langt verftsopphold – det mest omfattende siden skipet ble sjøsatt i 1914.

For første gang ble hele riggen demontert. Alle mastene ble tatt ned og overhalt, og ny stående rigg ble produsert på land. For å gjennomføre omfattende stålarbeider på skroget ble 440 tonn ballast tatt ut og senere lagt tilbake. Byssen ble totalrenovert, og det ble utført omfattende vedlikehold over hele skipet.

Samtidig ble det vitenskapelige utstyret betydelig oppgradert, slik at Statsraad Lehmkuhl kunne fortsette å utvikle sin rolle som plattform for havforskning, utdanning og formidling.
Verkstedoppholdet i 2024: For første gang siden skipet ble bygget i 1914, ble hele riggen tatt på land for reparasjoner og delvis utskiftning. Foto: Martin Koch.

One Ocean Expedition 2025–2026
I april 2025 la Statsraad Lehmkuhl ut på sin andre One Ocean Expedition. I litt over ett år seilte skipet 33 000 nautiske mil og besøkte havner i Europa, Nord-Amerika, Mellom-, og Sør-Amerika før hjemkomsten til Bergen i april 2026.

Rundt 1 500 mennesker fra 46 nasjoner deltok på ulike deler av ekspedisjonen. Ombord møttes forskning, utdanning, seilopplæring og formidling, samtidig som skipets vitenskapelige utstyr samlet inn data fra havområdene langs seilingsruten.

Seilingsrute One Ocean Expedition 2025-2026. Den stiplede linjen viser den planlagte ruten gjennom Nordvestpassasjen Ruten måtte legges om på grunn av uventede store mengder drivis skapt av økte temperaturer i Arktis.

Mellom de store ekspedisjonene
Utenom One Ocean Expedition seiler Statsraad Lehmkuhl normalt rundt 20 tokt i året i Norge og Europa. De fleste er turene er åpne for alle, og folk kan kjøpe billett og bli en del av livet og arbeidet om bord.

Statsraad Lehmkuhl deltar også jevnlig i The Tall Ships Races, der verdens største seilskip møtes til regattaer og folkefester i havnebyene. Skipet har gjennom årene hevdet seg sterkt i regattaene, og i 2026 vant Statsraad Lehmkuhl både sin klasse og sammenlagt på etappen fra Stavanger til Aalborg.

Under One Ocean Expedition er seilingsprogrammet annerledes. Om lag halvparten av etappene er chartret av partnere innen forskning, utdanning og næringsliv, mens de øvrige etappene er åpne for publikum gjennom ordinært billettsalg. Ofte er det en kombinasjon av begge.

Så lenge skuta kan gå
Statsraad Lehmkuhl har gjennom mer enn hundre år blitt en viktig del av vår maritime kulturarv. I dag er hun et levende kulturminne, et seilende skoleskip og en flytende ambassadør for Bergen og havnasjonen Norge.

Mye har endret seg siden skipet ble bygget i 1914, men det grunnleggende er det samme: Ombord lærer mennesker gjennom å delta, ta ansvar og samarbeide. Samtidig har Statsraad Lehmkuhl fått en ny rolle som internasjonal arena for havforskning, utdanning og samarbeid.

Som ambassadør for FNs havforskningstiår skal Statsraad Lehmkuhl fortsette å bringe mennesker sammen og skape kunnskap og engasjement for havet. Nå planlegges en ny One Ocean Expedition i 2028–2030, som skal ta skipet og dette arbeidet videre ut i verden.

Under One Ocean Expedition er Statsraad Lehmkuhl en flytende representant for FNs havforskningstiår. Foto: André Marton Pedersen

Av Helene Spurkeland
Kilde: Statsraad Lehmkuhl i hundre av Dag Bakka Jr.
Foto under: Malin Kvamme og Matteo Baratella